24-åring sliter med sin egen seksualitet – og tråkker over andres. Fortjener han straff?
Nå er mannen dømt i Tønsberg tingrett til forvaring i seks år for å ha voldtatt en 12 år gammel pike i fjor sommer. I tillegg dømmes han til å betale en oppreisning til jenta på 200 000 kroner. Og han er automatisk – og på livstid – utelukket fra å jobbe med barn igjen, da han ikke kan få ren politiattest. Voldtekten skjedde mens han var ute på prøve fra en tidligere dom for overgrep mot to barn.
Det er ingen tvil om at samfunnet har behov for å vernes mot denne mannen. Barn trenger et særskilt vern mot seksuelt misbruk – og derfor er begrunnelsen for forvaring forståelig. Men forvaringen slik den fungerer i norsk rett, er en straff. Og straff er definert som et onde som skal føles som et onde. Med andre ord; det skal gjøre vondt.
Hva oppnår vi ved å påføre denne unge mannen smerte – gang på gang, slik han selv har påført andre mennesker smerte – gang på gang? Hvis målet vårt er at han skal bli en restituert, frisk og trygg samfunnsborger, bør han ikke først og fremst få hjelp fremfor straff?
Fengsel utelukker ikke terapi og hjelp. Problemet her er ideen om å pine og hjelpe samtidig. Det er antagelig straff nok i seg selv å ha en så ødeleggende seksualitet at man ikke kan dele den med medmennesker som frivillig samtykker. Og forvaring er tungt nok i seg selv om den ikke også skal gjøre vondt.
Kilder:
NRK Østafjells:
Dømt til forvaring for voldtekt av tolvåring
Straffeloven, 2. kapittel, Straff og andre rettsfølger.
§ 39c – 39f, om forvaring
Myndighetenes definisjon av straff (onde)
Ot.prp. nr. 90, (2003–2004)
